Solkysten Old English Sheepdog - Hvordan miljøet påvirker HD
1319
post-template-default,single,single-post,postid-1319,single-format-standard,wp-featherlight-captions,ajax_updown_fade,page_not_loaded

Hvordan miljøet påvirker HD

Hunder med HD som fikk mosjon i forskjellige typer terreng var fri for HD-relaterte symptomer lengre enn hunder som var mindre aktive.

Turer i skog og mark er sunt både for 2- og 4-beinte.

Muligheten til daglig mosjon i parkterreng opp til fylte tre måneder reduserer risikoen for HD.

ScienceDaily har 26. mars 2012 gjengitt et sammendrag av Randi I. Krontveits viktige arbeid: A Number of Environmental Factors Can Affect the Incidence of Hip Dysplasia in Dogs. Hofteleddsdysplasi (HD) hos hund påvirkes i større grad enn tidligere antatt av det miljøet som valpen vokser opp i. Det er særlig i perioden fra fødsel til tre måneders alder at ulike miljøfaktorer synes å påvirke utviklingen av denne sykdommen. Under valpeperioden kan forebyggende tiltak derfor anbefales med sikte på å gi hunder som er disponert for HD en bedre livskvalitet.

Randi I. Krontveit har i sitt doktorgradsarbeid studert forekomsten av HD i fire hunderaser i Norge og undersøkt faktorer i miljøet der hundene vokste opp, som kan ha en innvirkning på antall hunder som utvikler HD. HD er en genetisk sykdom som også forekommer i flere andre arter. Hunder er ikke født med HD, men genetisk disponerte valper kan utvikle ulik grad av HD. Graden av HD har en innvirkning på når hundene viser symptomer og på hvor lenge de lever.

Fem hundre privateide hunder deltok i studiet og de fire undersøkte rasene var Newfoundlandshund, Labrador retriever, Leonberger og Irsk ulvehund. Miljøet der hundene ble født og vokste opp ble registrert ved hjelp av spørreskjemaer fylt ut av oppdretter, av den nye eieren og etter undersøkelser utført av veterinærer.

Funn fra tidligere eksperimenter og studier fra andre land har vist at rask vekst og høy kroppsvekt er faktorer som øker sannsynligheten for å utvikle HD. Randi I. Krontveits forskning har vist at rask vekst og høy kroppsvekt i det første året av valpenes liv ikke resulterte i en økt risiko for HD. Tvert imot, fant hun at den rasen som hadde lavest vekst hastighet, Newfoundlandshund, hadde den høyeste forekomsten av HD (36%). Irske ulvehunden hadde lavest forekomst av HD (10%), men hadde den raskeste veksten.

Valper bor vanligvis sammen med moren sin hos oppdretteren de første åtte ukene av sine live. Flere faktorer knyttet til levekårene hos oppdretteren ble vist å ha en innflytelse på forekomsten av HD. Valper født på våren eller sommeren og oppdrettere som bodde på en gård eller småbruk, hadde en lavere risiko for å utvikle HD. Etter ca åtte uker, begynte valpene livet med sine nye eiere. Muligheten til daglig mosjon i parker (ulent terreng) opp til fylte tre måneder reduserte risikoen for HD, mens daglig bruk av trapper i den samme perioden økte risikoen. Samlet ser det ut til at daglig mosjon ute i småkupert terreng fram til fylte tre måneder gir en god prognose når det gjelder å forebygge HD.

Hundene i denne studien ble fulgt opp inntil de nådde 10 års alder, ved hjelp av årlige spørreskjemaer fylt ut av eieren. Hunder som ble alvorlig rammet av HD ble avlivet tidligere enn hunder med en mildere form av sykdommen. Dette var særlig tilfelle for Newfoundlandshund og Leonberger. HD hadde ikke så stor innvirkning på levetiden til Labrador retriever eller Irsk ulvehund. Alvorlig og moderat grad av HD ga økt risiko for symptomer som haltet og hoftesmerter og disse symptomene oppstod tidligst hos Newfoundlandshund. Labrador retriever var den rasen hvor symptomer dukket opp senest i livet. Variert mosjon hadde en positiv effekt, og hunder som ble mosjonert daglig i bånd eller løse i forskjellige typer terreng var fri for symptomer lengre enn hunder som var mindre aktive.

Basert på resultatene av dette doktorgradsarbeidet, kan forebyggende tiltak tidlig i valpenes liv anbefales. Dersom man kan forebygge de mest alvorlige grader av HD, vil livskvaliteten hos mange hunder bli bedre.

Leave a reply